Fengselet Qalqiliya og noen timer frihet med oktoberfest

Jeg har besøkt Qalqiliya, det er ikke mange utlendinger som gjør det. Byen er nemlig omringet av muren i tre himmelretninger. I nord, sør og vest ligger en 9 meter høy betongmur, tett inntil sentrum av byen. Qalqiliya var tidligere en blomstrende by med 40 000 innbyggere. Mye av årsaken til det lå i den nære beliggenheten til den grønne linjen, grensen mellom Palestina og Israel fra 1948. Det gjorde at mange palestinere bosatt innenfor 1948-området, eller Israel, handlet på frukt- og grønnsaksmarkedet i byen og bidro til god sysselsetting. I dag er den eneste veien inn til byen bevoktet av palestinske sikkerhetsstyrker, med en israelsk militærbase som nærmeste nabo. Situasjonen er heldigvis rolig nå om dagen, men på grunn av det israelske militærets blankofullmakter til å bevege seg hvor de måtte ønske er ikke basen den triveligste naboen å ha. I dag har arbeidsløsheten vokst til 67 %, og når porten til distriktet er stengt er mange studenter forhindret fra å komme seg til skolen. I tillegg ligger Qalqiliyadistriktet oppå et av de store grunnvannsbassengene i regionen, og bassenget er ett av tre store som forsynner Vestbredden med vann. Israelske myndigheter har passet på å plassere muren slik at store deler av bassenget havner på "israelsk" side, for å sikre god vanntilførsel til de israelske bosetningene i nabolaget. I en av disse bosetningene bor det faktisk en kjendis, den nåværende israelske forsvarsminsteren Ehud Barak, lever godt med palestinsk vann i Zufin. Endringene kan tydlig sees på disse satelittbildene. Et googlesøk på Qalqiliya gir få solskinnshistorier i dag. I byen blir jeg vist rundt av en palestiner som nå har blitt min venn. Vi går ned til den store kolossen av betong som visstnok skal gi Israel sikkerhet. Siden muren er et så synlig overgrep har denne delen av muren blitt godt besøkt av utlendinger med spraybokser, maling, osv. Jeg fant til og med igjen den delen der SU markerte seg i 2005. Det kan sees på bildene til høyre. I betongmuren er det små hull, som gjør at vann renner ned til den palestinske siden. Dette forsterkes av at den israelske siden ligger høyere opp. I store regnperioder, ofte om vinteren, bidrar dette til oversvømme byen og landbruksarealene. Samtidig er det porter i muren som henter vannet tilbake til den "israelske" siden, så Israel skal få "tilbake" vannet sitt. Min nye venn kunne fortelle at en jenteskole for elever fra 1.-12. klasse ligger tett inntil muren her. Rett etter at muren var ferdigbygd foregikk det demonstrasjoner ved muren. Demonstrasjonene ble kvelt av det israelske militæret, og militæret skjøt kraftig med tåregass mot skolen. Skolen kan sees på bildene.

Selv om det er lett å bli deprimert over situasjonen palestinere lever i under okkupasjon finnes det noen lysstråler som slipper gjennom taket. En av dem er gamlebyen i byen Beit Sahour, som kan sees på bildene. Beit Sahour er en slags forstad til Bethlehem, og har derfor mange kristne innbyggere. Byen har en lang historie, dette er stedet der en engel skal ha fortalt at Jesus var født til gjeterne, slik det står i det nye testamentet. Byen har også en historie som base for ikkevoldelig aktivisme, blant annet med en kampanje under den første intifadaen der innbyggerne nektet å betale skatt, "No taxation without representation" var slagordet, og argumentasjonen gikk på at innbyggerne nektet å betale for kulene som drepte deres steinkastende barn og okkupasjonens andre utgifter. Mer kan leses på Wikipedia.

Hvem skulle tro at Palestina også har en oktoberfest, altså en ølfestival? Joda, den lille byen Taybeh huset i år sin egen oktoberfest. Her samles palestinere og internasjonale fra alle verdenshjørner til to dager med musikk, dans, salg av håndverks- og andre lokalproduserte produkter, og selvsagt for å drikke øl. Årsaken til at nettopp Taybeh huser denne festivalen er at byen også huser Palestinas eneste ølbryggeri, Taybeh brewery. Her brygges øl av beste sort, i to varianter, en vanlig pils og en mørk variant som kan minne om guinness. Det er bare å håpe at det kommer en norsk importør snart. Bildene viser både en dansegruppe og den palestinske rapperne G-town, g-en står for ghetto. De rapper på arabisk om situasjonen under okkupasjon, og kan treffes på Myspace.

Motstand mot muren og tur rundt i byen der jeg bor

Denne gangen har jeg vært i landsbyen Bil'in, og sett på en demonstrasjon mot muren. Jeg deltok ikke i demonstrasjonen, det er en risikosport og det kunne i tillegg hatt kjipe følger for feltarbeidet mitt. Bil'in ligger 20 kilometer fra Ramallah, 60 % av landbruksjorda til bøndene i landsbyen er blitt utilgjengelig fordi jorda ligger på "israelsk" side etter at muren er ferdigbygd. I området rundt landsbyen er muren bygd inne på palestinsk side og 3-4 km inne unna den grønne linjen, FNs grense for en framtidig palestinsk stat. Derfor startet innbyggerne ukentlige fredagsdemonstrasjoner i 2005, og har holdt på siden. Etter at fredagsbønnen er over samles lokalbefolkningen og israelske og internasjonale fredsaktivister og går mot muren. Her blir det ofte konfrontasjoner med det israelske militæret, men aktivistene bærer aldri våpen. En av de jeg snakket med i Bil'in fortalte at innbyggerne vil fortsette sine demonstrasjoner fram til muren blir revet. Det gjør sterkt inntrykk å snakke med mennesker som har mistet livsgrunnlaget sitt fordi noen plutselig bygger en mur og bosetter sine egne innbyggere på denne jorda. Det er vanskelig å finne paralleller til den norske virkeligheten. Flere andre landsbyer som har mistet land på grunn av muren arrangerer også demonstrasjoner. Likevel får ikke denne typen palestinsk motstand mot okkupasjonen mye oppmerksomhet i media. Det at palestinske bønder mister sin landbruksjord, at folks hjem blir revet til fordel for en "sikkerhetsmur"; beklager, det er for hverdagslig til å nå sensasjonspregede overskrifter i avisene. Jeg møtte også to unge gutter i Bil'in, som bildene viser. Disse gutta betaler i dag en stor pris for at israelske bosettere skal få bosette seg på den jorda som deres mødre og fedre høstet oliventrær fra tidligere. Siden jeg ønsker å blogge om det jeg ser, er det vanskelig å ikke kommentere den støtten som jeg etterhvert har sett at Saddam Hussein har blant endel palestinere, noe bildet av ham på steinmonumentet viser. Jeg har snakket med min palestinske medboer om dette, og han mener at støtten kommer av hvordan Saddam sto opp mot USA og at han støttet den palestinske saken. Likevel, det er mange statsledere i Midtøsten som har støttet, og fortsatt støtter den palestinske saken på feil grunnlag. De snakker gjerne varmt om den palestinske motstandskampen mot den israelske fienden, men virkeligheten er ganske annen. Palestinske flyktninger i disse landene har få rettigheter, og flere av statene holder seg godt inne med Israel og USA også. Støtten til Saddam dreier seg om helt andre ting enn det vestlige medier har lagt vekt på. Endel av de inntrykkene man sitter igjen med etter å ha besøkt et annet folk i en annen nasjon kan ikke nødvendigvis tolkes med det utgangspunktet vi selv har for å forstå verden. Det tjener vi hvertfall ikke på selv.

Et symbol på hvordan den palestinske befolkningen faller mellom to stoler er Goldstone-rapporten om Israels krig mot Gaza. Jeg går ut i fra at nyheten om at det palestinske lederskapet selv avviste funnene i rapporten også har nådd Norge. Nettstedet Electronic Intifada har publisert en artikkel som kan fortelle at mobilnettselskapet Wataniya ser for seg å bli den andre tilbyderen av mobilnett for palestinere. Dette kan gå i orden om palestinerne ikke forfølger Goldstone-rapporten. I dag blokkerer israelske myndigheter nettet til Wataniya, men det sies at blokaden kan oppheves om det palestinske lederskapet ikke går videre med rapporten. Samtidig er selskapet finansiert av Kuwaitiske og Qatariske businessmenn, folk som er gode venner av den palestinske presidenten Mahmoud Abbas. En artikkel i den israelske avisa Haaretz hevder at PA gikk langt i å foreslå at det israelske militæret skulle øke presset på Hamas under Gazakrigen, altså øke antallet angrep mot Gaza og dermed utsette sivilbefolkningen for enda større lidelser. Skjelettene som kan ramle ut av skapet om det gås videre med rapporten er mange. I skrivende stund virker det som noen i det palestinske lederskapet vil gå videre med rapporten likevel, ifølge Al Jazeera.

Jeg har også besøkt Ramallah museum i det siste. Museet har samlinger som kan dateres tilbake til den bysantiske perioden, som startet rundt det 4. århundret. Det er imponerende, tatt i betraktning at israelske styrker erobret Ramallah i 2002 under den andre intifadaen, og mange institusjoner ble utsatt for plyndring, ifølge Wikipedia. Bygningen museet ligger i er fra den ottomanske perioden, Palestina lå under ottomansk styre fra 1516-1917, og er dermed en viktig arkitektonisk periode i Palestina. Bygningen kan sees på bildene. Dagen ga også anledning til å se seg rundt i Ramallah, noe som kan sees på gatebildene. Vi nordmenn har alle en mening om grafitti og tagging, blant palestinere er dette ofte en måte å kommunisere på, et direkte politisk budskap fra et parti eller for å si sin mening om palestinsk motstandskamp generelt. I tillegg er nøkkelen enorm symbolbetydning blant palestinere. I 1948 ble staten Israel opprettet, dette betydde også at 300 000-350 000 palestinere mistet sine hjem i det som i dag er Israel, mange fordrevet av regelrette israelske terrorgrupper. Israelere feirer denne dagen hvert år i mai, palestinere kaller det derimot Nakba, arabisk for katastrofen. Her får nøkkelen betydning, fordi mange av de palestinerne som ble fordrevet fra sine hjem, og deres etterkommere som i dag er flyktninger, har fortsatt nøkkelen til sitt hjem i dagens Israel. Dette viser en tro på at det vil være mulig å komme tilbake en dag i framtiden, de har fortsatt nøkkelen og kan dermed åpne døren til sitt egentlige hjem. I dag bor disse menneskene på Vestbredden i det som fortsatt kalles flyktningeleire, og i andre land i verden. FN anerkjenner deres rett til å vende hjem, likevel var dette et spørsmål som lagt på is i forbindelse med Oslo-avtalen i 1993 fordi partene har en så ulik forståelse av virkeligheten rundt dette spørsmålet. Israel nekter å godkjenne en slik hjemvending, og mener palestinerne dro frivillig. Istedenfor å diskutere de vanskelige spørsmålene, så som flyktningene og Jerusalems status for eksempel, er dette spørsmål som alltid har blitt utsatt i fredsforhandlingene, fra de første forhandlingene til det nye "veikartet for fred". For eksempel er min palestinske samboer her i leiligheten er født og oppvokst i Qalandia flyktningeleir, leiren som ligger inntil grenseovergangen mellom Ramallah og Jerusalem. Familien hans er fra en landsby vest for Jerusalem. Han har ingen mulighet til å reise gjennom Qalandia og tilbake til sin families landsby. Dette er virkeligheten for mange palestinere, flyktningeleirene ligger spredt ut over Vestbredden, og ser nå ut som byer fordi folk har ventet så lenge på å få komme tilbake til hjemmene som en gang var deres.

Jeg besøkte også Yasser Arafats gravmonument i Ramallah, som det kan sees på bildene. Monumentet er selvsagt altfor stort, men det har sin betydning. Arafat betydde enormt mye for mange palestinere, det at han aldri bøyde ryggen i forhandlingene mot en okkupant inspirerte mange palestinere. Han firte aldri på kravene rundt flyktningenes rett til å vende tilbake eller Jerusalems status. Samtidig sies det at han hadde et stort behov for å kontrollere den palestinske motstandskampen og de partiene som kjemper kampen. I dag gir dette seg utslag i at Palestinske myndigheter på Vestbredden, det vil si Fatah, undertrykker alternativer som utfordrer deres egen versjon av motstandskampen. I Ramallah er det for eksempel ikke lov å uttrykke støtte til Hamas. Derfor har monumentet en ekstra betydning, gjennom å sende et signal om hvem som fortsatt bestemmer, og også en siste ære fra de som støttet Arafat i tykt og i tynt. En av de vaktene som sees på bildene stående bak Arafats grav spurte meg om jeg hadde "hatt noen problemer her i Ramallah". Jeg tror det er et stort behov fra det palestinske lederskapet for å holde orden, for å vise at palestinerne kan styre seg selv. Mitt inntrykk er at de ønsker å dempe alle alternative motstandsstemmer foruten Fatah sin, og at de mener det må gjøres før Israel gir flere innrømmelser i fredsforhandlingene.

Blogg-registrering

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

"I tell you, that the general feeling in the Palestinian people under occupation is that they must resist."

Jeg har nå begynt å få litt oversikt over Ramallah. Leiligheten vår ligger ganske nær sentrum. Om kveldene er det mye liv, hvertfall helgekveldene. Alle er ute i gatene, de tøffe gutta som henger på hjørnet og gjerne har det moro med å rope etter oss utlendinger, barnefamilier med den nyfødte på armen, og gateselgerne, alltid gateselgerne, med sine batteridrevne katter og solbriller med de tøffeste fasongene. Alle butikkene er også åpne, til langt på kveld. Med tanke på at israelske myndigheter forsøker å strupe den palestinske økonomien gjennom ulike tiltak er det både forståelig at butikkene holder åpne og imponerende at regnskapene deres går i pluss. Det hadde vært interessant å lese en studie av det private initiativs bidrag til den palestinske økonomien.

Etter et par uker i Palestina har jeg begynt å tenke på alderssammensetningen blant palestinere er. For det første er det mange mange unge gutter og jenter, i alderen 20 år +/-. Samtidig vokser det palestinske utdanningsnivået. Blant befolkningene i verdens land er det enten vanlig med høyt utdanningsnivå og lave fødselstall, eller lavt utdanningsnivå og høye fødselstall. Jeg har hørt at den palestinske befolkningen er en av få nasjoner som ikke passer inn i dette skjemaet. Her er det både høyt utdanningsnivå og høye fødselstall. Noe som hvertfall tyder på høye fødselstall er alle de palestinske barna ute i gatene. Det gir håp for dette hardt prøvede folket. Samtidig var det unormalt mange barn med leketøysvåpen da jeg var en tur ute for å handle tidligere i dag. Hvertfall unormalt sett i norsk sammenheng. Leketøysvåpnene rangerte i alt fra plastpistoler til store plastmaskingevær. Det får meg til å tenke på den store økningen av våpen i hele det palestinske samfunnet som kom etter Oslo-avtalen, da sikkerhetsstyrkene og politiet ble tungt bevæpnet. Resultatet kan blant annet sees hos palestinske politifolk i Ramallahs gater i dag. Det er bare å bli vant til tungt bevæpnet politi i gatene.

Ramallah er også byen der de fleste kontorene til de palestinske selvstyremyndighetene ligger. Men det betyr ikke at byen blir sett på som hovedstaden. Om man skal snakke om en palestinsk hovedstad kommer man ikke utenom Jerusalem, og hvertfall ikke Øst-Jerusalem. Etter at israelske styrker okkuperte Vestbredden og Jerusalem i 1967 har det blitt vedtatt flere FN-resolusjoner om Jerusalem. Hovedsakelig sier FN at Jerusalem skal være en delt by, mellom Israel som skulle få Vest-Jerusalem og palestinerne som skulle få Øst-Jerusalem. Derfor blir Øst-Jerusalem sett på som den egentlige palestinske hovedstaden. Likevel ser israelske myndigheter på hele byen som israelsk, og bygger stadig bosetninger like øst for Jerusalem.

Det opprettes også sjekkpunkter, både midlertidige og faste, hvor palestinerne må gjennom. Et av dem heter Qalandia, og ligger strategisk plassert mellom Jerusalem og Ramallah. Her kontrolleres tillatelsene deres knyttet til bevegelse og ID-kortene deres. Alle trafikk ut av det israelske myndigheter mener er Vestbredden kontrolleres nøye, om tillatelsen din gikk ut i går kan du ofte glemme å reise. En av de som ikke har tillatelse til å reise til Jerusalem er han som videreleier ut til meg, palestineren Rabie. Israelske myndigheter har begrenset hans bevegelsesfrihet fordi han var så uheldig å være født i en palestinsk flyktningeleir. Israelske myndigheter nekter ham å komme hjem til det som en gang var hans forfedres og formødres hjem.

Utviklingen er skremmende, israelske myndigheter endrer geografien på Vestbredden hver eneste dag. Gjennom sjekkpunktene, muren, og nye bosetninger, noen av dem har fått status som byer med eksklusive veier kun for israelere. Her om dagen dro jeg til Budrus, en landsby som kan sees her, på Google maps, for å gjøre intervju med en koordinator for motstanden mot muren i landsbyen. Transporten var en av Ramallahs mange servicetaxier, gule minibusser som finnes over hele byen. Da vi hadde kjørt en stund i det kuperte landskapet så vi ganske fine hus ligge på andre siden av dalen. Bosetternes hus er ganske lette å få øye på i landskapet, på grunn av den store forskjellen i standard fra palestinske hus. Fra bosetningen gikk en vei med høye gjerder på begge sider, en bosettervei. Bare ved å se på veien var det åpenbart at veikvaliteten var mye bedre enn den vi allerede kjørte på. Nede i dalen møttes vår vei og en vei som kun førte til bosetterveien. Toppen av absurditet var at trafikken ble forsinket fordi det ble lagt asfalt på sistnevnte vei.

Budrus er en liten landsby som ligger helt opptil muren, med drøye 1000 innbyggere. Noen vil kanskje mene det er et gjerde som kan sees på bildene til høyre på bloggen her, det er forsovet riktig. Men da mister man poenget, for resultatet blir uansett det samme. Nemlig at palestinere mister dyrkbar jord, at palestinske søsken må reise flere timer til nærmeste port i muren for å kunne besøke hverandre eller Al Quds universitets bygninger som havner på "israelsk" side av muren fordi muren går rett gjennom campus. Budrus sitt eksempel er et av de drøyeste. Her var det store deler av landsbyens gravplass som var utsatt, på grunn av muren. I tillegg sto mange av oliventrærne klare for hugg. Oliventrær er en viktig inntektskilde for palestinske bønder. Det var uaktuelt for Budrusbefolkningen å sitte å se på en slik voldtekt av sitt eget land. Da bulldozerne satte igang byggingen i november 2003 klarte innbyggerne etterhvert å bygge en sterk motstandsbevegelse, først blant landsbyens egne innbyggere. Etterhvert ble palestinsk og internasjonal media interessert i denne landsbyen der innbyggerne la seg foran israelske bulldozere. Dermed fikk landsbyen også tilreisende aktivister blant andre palestinere og internasjonale som ønsket å vise sin solidaritet. I februar 2004, etter 55 demonstrasjoner og ofte et oppmøte på 99% av et innbyggertall på 1300, fikk aktivistene den gledelige beskjeden om at muren ville bli flyttet nærmere den grønne linjen, grensen FN har vedtatt er grensen mellom Vestbredden og Israel. De reddet dermed gravplassen sin, og fikk tilbake 10 000 kvadratmeter av den dyrkbare jorda, plantet med oliventrær. Intervjuobjektet mitt i Budrus kan ha veldig rett når han sier at "I tell you, that the general feeling in the Palestinian people under occupation is that they must resist."

"Marhaba, smell the jasmine and taste the olives. JAWWAL welcomes you to Palestine."

Da jeg fikk velkomstmeldingen fra den palestinske mobiloperatøren JAWWAL rett etter landing på Ben Gurion airport søndag morgen før kl 05 var det ingen tvil om hva som måtte bli emnet på dette første Palestinabrevet. Tanken er at brevet skal bidra med litt oppdatering om hva jeg driver med her nede, både faglig og sånn ellers.

Først, at jeg får en slik velkomstmelding på den israelske flyplassen må sies å være en liten solskinnshistorie. Man skulle tro de israelske selskapene hadde kastet seg over en, men neida. Ikke en eneste melding fra de israelske selskapene.

På flyplassen kom jeg meg helskinnet gjennom sikkerhetskontrollen overraskende lett. Jeg tror mye av årsaken henger sammen med at jeg hadde med et godt formulert brev fra universitetet. Hendig nok nevner brevet verken "mur", "politikk" eller "motstand", men forteller at jeg skal undersøke familierelasjoner blant palestinere. I tillegg sier brevet at jeg skal bo i Jerusalem, en by som israelske myndigheter uansett ikke har tenkt å gi en kvaderatcentimeter av til palestinerne (og at jeg dermed ikke blir sett på som noen sikkerhetsrisiko, i motsetning til å bo i Ramallah, hvor jeg har fritt leide til å snakke med farlige palestinere...). Jeg ble stilt noen få spørsmål om hensikten med mitt opphold rett etter at jeg gikk av flyet, i passkontrollen og rett etterpå. Alle gangene fikk brevet fortgang i prosessen. Ikke det at de brydde seg om hva jeg liksom skulle drive med, men det ble hvertfall ikke noe avhør.

Det mest interessante ved å kjøre fra flyplassen og til Jerusalem var at vi aldri så noen uttrykk for okkupasjonen, man kan altså reise inn til Jerusalem fra flyplassen uten å få med seg at det faktisk foregår en folkerettsstridig okkupasjon. Muren ligger langt inne på palestinsk land omtrent overalt, men likevel skjules den på "israelsk" side ved å bygge opp åser, blomsterbedd, og andre trivelige ting. Veiskiltene til bosetningene er akkurat like som veiskiltene til f.eks. Jerusalem. Palestinerne mures mer og mer inne med høye murer, der oppfatningen hos Israel er at Fatah og Hamas kan slåss seg imellom. Tidligere gikk israelske soldater i gatene, et klart uttrykk for okkupasjonen som det var enkelt å bli oppmuntret til motstand av. I dag har palestinske sikkerhetsstyrker fått den samme oppgaven med å kue opposisjonelle krefter, dvs. alle som ikke godtar Fatah sitt korrupte maktmonopol. Samtidig kan det israelske militæret bevege seg ut og inn av de palestinske områdene som de ønsker, gjerne under unntakstilstand, også kalt nattlige raid.

I Jerusalem fikk jeg sitte på til Øst-Jerusalem av flyplassshuttleminibussen. Byen skulle ifølge FN deles, østsiden skulle være palestinsk. Likevel så vi senest i sommer et utrolig grellt overgrep der palestinere bosatt i Øst-Jerusalem ble satt på gaten, og måtte bosette seg på gaten rett utenfor sitt hjem. Daglig så de at nyinnflyttede israelske bosettere brukte deres egne hus. Øst-Jerusalem skal etnisk renses for palestinere, det er allerede bygd bosetninger øst for Øst-Jerusalem. Heldigvis merket jeg fort fortsatt at jeg var i Øst-Jerusalem. De små guttene som var på vei til skolen hadde ikke kippah, og det var med en gang en større gjestfrihet. Mer om den palestinske gjestfriheten litt senere. Herfra fikk jeg en liten minibuss til Ramallah. Da var da jeg merket mangfoldet i denne byen. Sammen med unge jenter med og uten hijab, unge gutter, familier med bagasje, kom en nonne på minibussen nesten sist. Hun skulle antaglig til et av de mange palestinske kristnes tilholdssteder. Her startet også symbolene på at det foregår en okkupasjon. Midt på langs med veien mellom Jerusalem og Qalandia sjekkpunkt (der en reiser inn til Ramallah) troner muren. En ni meter høy betongvegg på den ene siden av veien følger deg hele veien. Det gikk heldigvis greit å reise gjennom sjekkpunktet.

Vel inne i Ramallah var det en liten utfordring å få tak i husverten min. Men da blomstret den palestinske gjestfriheten. Jeg var litt desperat på utkikk etter noe å spise og kaffe etter en kort natt sittende i et fly. Jeg gikk inn i en butikk for å spørre om en kafé i nærheten. Engelsken var det så som så med, men han guidet meg opp til et lite hotell, hvor de hadde kaffe. Siden jeg gjerne skulle hatt mat også skulle jeg til å gå. Da var det at eieren av hotellet sa at jeg gjerne måtte sette igjen den gigantiske kofferten min mens jeg gikk for å spise. Han overbeviste meg om at han mente alvor, at jeg kunne komme tilbake når jeg ville og at det selvsagt ikke lå noen forpliktelse om å bo på hotellet. I tillegg fikk jeg låne lobbyens PC for å sende husverten en påminnelse om at det hadde vært fint om han tok kontakt med en sliten Blomfeldt jr. Da jeg skulle gå slo hotelleiern til med dagens oneliner: "It's the palestinian hospitability which makes us give the land to the israelis". Ingen skal anklage palestinerne for å dukke unna den hoverende ironien (til info: mange som støtter Israel mener palestinerne også har mye å ofre i forhandlingene, og mange palestinere mener Fatah ofrer altfor mye).

Jeg endte opp på Stones café, etter en rådyr taxitur. You fooled me once, but what if I see you again? Etterhvert var det faktisk hun jeg er så utrolig glad i som fikk tak i husverten, han våkna av at hun ringte. Ragnhild kunne fortelle at nå var det bare å ringe ham. :) Jeg klagde også litt til husverten (Rabie) på den dyre taxituren og sa jeg hadde fått sjåførens nummer. Rabie sa han gjerne skulle ringt opp sjåføren til en adresse og latt sjåføren vente. Lenge. Uten å komme. Husverten hadde gjennvunnet min tillitt.

Det viste seg også at flere av de som bor på de 4 rommene som er i leiligheten jobber/driver med litt av det samme som meg. Blant annet møtte en av dem en leder for motstanden mot muren tidligere i dag, og samboern hadde skrevet masteroppgave om den sivile motstanden mot okkupasjonen! Dette lover bra, tydelig at det er flere kontakter å benytte seg av her om jeg er lur!

Nå har jeg vært å kjøpt litt mat, og litt å drikke. Blant annet en slags farris med mangosmak, gode greier. Men den er produsert i en israelsk industrisone, der mange palestinere skaffer seg jobb mot lave lønninger, utenfor Badr. Badr er en av landsbyene som rammes av muren og tar palestinsk jord fra bøndene. Hadde bare palestinerne kunnet produsere slikt selv, så de kunne boikottet israelske varer de og.