"I tell you, that the general feeling in the Palestinian people under occupation is that they must resist."

Jeg har nå begynt å få litt oversikt over Ramallah. Leiligheten vår ligger ganske nær sentrum. Om kveldene er det mye liv, hvertfall helgekveldene. Alle er ute i gatene, de tøffe gutta som henger på hjørnet og gjerne har det moro med å rope etter oss utlendinger, barnefamilier med den nyfødte på armen, og gateselgerne, alltid gateselgerne, med sine batteridrevne katter og solbriller med de tøffeste fasongene. Alle butikkene er også åpne, til langt på kveld. Med tanke på at israelske myndigheter forsøker å strupe den palestinske økonomien gjennom ulike tiltak er det både forståelig at butikkene holder åpne og imponerende at regnskapene deres går i pluss. Det hadde vært interessant å lese en studie av det private initiativs bidrag til den palestinske økonomien.

Etter et par uker i Palestina har jeg begynt å tenke på alderssammensetningen blant palestinere er. For det første er det mange mange unge gutter og jenter, i alderen 20 år +/-. Samtidig vokser det palestinske utdanningsnivået. Blant befolkningene i verdens land er det enten vanlig med høyt utdanningsnivå og lave fødselstall, eller lavt utdanningsnivå og høye fødselstall. Jeg har hørt at den palestinske befolkningen er en av få nasjoner som ikke passer inn i dette skjemaet. Her er det både høyt utdanningsnivå og høye fødselstall. Noe som hvertfall tyder på høye fødselstall er alle de palestinske barna ute i gatene. Det gir håp for dette hardt prøvede folket. Samtidig var det unormalt mange barn med leketøysvåpen da jeg var en tur ute for å handle tidligere i dag. Hvertfall unormalt sett i norsk sammenheng. Leketøysvåpnene rangerte i alt fra plastpistoler til store plastmaskingevær. Det får meg til å tenke på den store økningen av våpen i hele det palestinske samfunnet som kom etter Oslo-avtalen, da sikkerhetsstyrkene og politiet ble tungt bevæpnet. Resultatet kan blant annet sees hos palestinske politifolk i Ramallahs gater i dag. Det er bare å bli vant til tungt bevæpnet politi i gatene.

Ramallah er også byen der de fleste kontorene til de palestinske selvstyremyndighetene ligger. Men det betyr ikke at byen blir sett på som hovedstaden. Om man skal snakke om en palestinsk hovedstad kommer man ikke utenom Jerusalem, og hvertfall ikke Øst-Jerusalem. Etter at israelske styrker okkuperte Vestbredden og Jerusalem i 1967 har det blitt vedtatt flere FN-resolusjoner om Jerusalem. Hovedsakelig sier FN at Jerusalem skal være en delt by, mellom Israel som skulle få Vest-Jerusalem og palestinerne som skulle få Øst-Jerusalem. Derfor blir Øst-Jerusalem sett på som den egentlige palestinske hovedstaden. Likevel ser israelske myndigheter på hele byen som israelsk, og bygger stadig bosetninger like øst for Jerusalem.

Det opprettes også sjekkpunkter, både midlertidige og faste, hvor palestinerne må gjennom. Et av dem heter Qalandia, og ligger strategisk plassert mellom Jerusalem og Ramallah. Her kontrolleres tillatelsene deres knyttet til bevegelse og ID-kortene deres. Alle trafikk ut av det israelske myndigheter mener er Vestbredden kontrolleres nøye, om tillatelsen din gikk ut i går kan du ofte glemme å reise. En av de som ikke har tillatelse til å reise til Jerusalem er han som videreleier ut til meg, palestineren Rabie. Israelske myndigheter har begrenset hans bevegelsesfrihet fordi han var så uheldig å være født i en palestinsk flyktningeleir. Israelske myndigheter nekter ham å komme hjem til det som en gang var hans forfedres og formødres hjem.

Utviklingen er skremmende, israelske myndigheter endrer geografien på Vestbredden hver eneste dag. Gjennom sjekkpunktene, muren, og nye bosetninger, noen av dem har fått status som byer med eksklusive veier kun for israelere. Her om dagen dro jeg til Budrus, en landsby som kan sees her, på Google maps, for å gjøre intervju med en koordinator for motstanden mot muren i landsbyen. Transporten var en av Ramallahs mange servicetaxier, gule minibusser som finnes over hele byen. Da vi hadde kjørt en stund i det kuperte landskapet så vi ganske fine hus ligge på andre siden av dalen. Bosetternes hus er ganske lette å få øye på i landskapet, på grunn av den store forskjellen i standard fra palestinske hus. Fra bosetningen gikk en vei med høye gjerder på begge sider, en bosettervei. Bare ved å se på veien var det åpenbart at veikvaliteten var mye bedre enn den vi allerede kjørte på. Nede i dalen møttes vår vei og en vei som kun førte til bosetterveien. Toppen av absurditet var at trafikken ble forsinket fordi det ble lagt asfalt på sistnevnte vei.

Budrus er en liten landsby som ligger helt opptil muren, med drøye 1000 innbyggere. Noen vil kanskje mene det er et gjerde som kan sees på bildene til høyre på bloggen her, det er forsovet riktig. Men da mister man poenget, for resultatet blir uansett det samme. Nemlig at palestinere mister dyrkbar jord, at palestinske søsken må reise flere timer til nærmeste port i muren for å kunne besøke hverandre eller Al Quds universitets bygninger som havner på "israelsk" side av muren fordi muren går rett gjennom campus. Budrus sitt eksempel er et av de drøyeste. Her var det store deler av landsbyens gravplass som var utsatt, på grunn av muren. I tillegg sto mange av oliventrærne klare for hugg. Oliventrær er en viktig inntektskilde for palestinske bønder. Det var uaktuelt for Budrusbefolkningen å sitte å se på en slik voldtekt av sitt eget land. Da bulldozerne satte igang byggingen i november 2003 klarte innbyggerne etterhvert å bygge en sterk motstandsbevegelse, først blant landsbyens egne innbyggere. Etterhvert ble palestinsk og internasjonal media interessert i denne landsbyen der innbyggerne la seg foran israelske bulldozere. Dermed fikk landsbyen også tilreisende aktivister blant andre palestinere og internasjonale som ønsket å vise sin solidaritet. I februar 2004, etter 55 demonstrasjoner og ofte et oppmøte på 99% av et innbyggertall på 1300, fikk aktivistene den gledelige beskjeden om at muren ville bli flyttet nærmere den grønne linjen, grensen FN har vedtatt er grensen mellom Vestbredden og Israel. De reddet dermed gravplassen sin, og fikk tilbake 10 000 kvadratmeter av den dyrkbare jorda, plantet med oliventrær. Intervjuobjektet mitt i Budrus kan ha veldig rett når han sier at "I tell you, that the general feeling in the Palestinian people under occupation is that they must resist."