Blogg-registrering

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

"I tell you, that the general feeling in the Palestinian people under occupation is that they must resist."

Jeg har nå begynt å få litt oversikt over Ramallah. Leiligheten vår ligger ganske nær sentrum. Om kveldene er det mye liv, hvertfall helgekveldene. Alle er ute i gatene, de tøffe gutta som henger på hjørnet og gjerne har det moro med å rope etter oss utlendinger, barnefamilier med den nyfødte på armen, og gateselgerne, alltid gateselgerne, med sine batteridrevne katter og solbriller med de tøffeste fasongene. Alle butikkene er også åpne, til langt på kveld. Med tanke på at israelske myndigheter forsøker å strupe den palestinske økonomien gjennom ulike tiltak er det både forståelig at butikkene holder åpne og imponerende at regnskapene deres går i pluss. Det hadde vært interessant å lese en studie av det private initiativs bidrag til den palestinske økonomien.

Etter et par uker i Palestina har jeg begynt å tenke på alderssammensetningen blant palestinere er. For det første er det mange mange unge gutter og jenter, i alderen 20 år +/-. Samtidig vokser det palestinske utdanningsnivået. Blant befolkningene i verdens land er det enten vanlig med høyt utdanningsnivå og lave fødselstall, eller lavt utdanningsnivå og høye fødselstall. Jeg har hørt at den palestinske befolkningen er en av få nasjoner som ikke passer inn i dette skjemaet. Her er det både høyt utdanningsnivå og høye fødselstall. Noe som hvertfall tyder på høye fødselstall er alle de palestinske barna ute i gatene. Det gir håp for dette hardt prøvede folket. Samtidig var det unormalt mange barn med leketøysvåpen da jeg var en tur ute for å handle tidligere i dag. Hvertfall unormalt sett i norsk sammenheng. Leketøysvåpnene rangerte i alt fra plastpistoler til store plastmaskingevær. Det får meg til å tenke på den store økningen av våpen i hele det palestinske samfunnet som kom etter Oslo-avtalen, da sikkerhetsstyrkene og politiet ble tungt bevæpnet. Resultatet kan blant annet sees hos palestinske politifolk i Ramallahs gater i dag. Det er bare å bli vant til tungt bevæpnet politi i gatene.

Ramallah er også byen der de fleste kontorene til de palestinske selvstyremyndighetene ligger. Men det betyr ikke at byen blir sett på som hovedstaden. Om man skal snakke om en palestinsk hovedstad kommer man ikke utenom Jerusalem, og hvertfall ikke Øst-Jerusalem. Etter at israelske styrker okkuperte Vestbredden og Jerusalem i 1967 har det blitt vedtatt flere FN-resolusjoner om Jerusalem. Hovedsakelig sier FN at Jerusalem skal være en delt by, mellom Israel som skulle få Vest-Jerusalem og palestinerne som skulle få Øst-Jerusalem. Derfor blir Øst-Jerusalem sett på som den egentlige palestinske hovedstaden. Likevel ser israelske myndigheter på hele byen som israelsk, og bygger stadig bosetninger like øst for Jerusalem.

Det opprettes også sjekkpunkter, både midlertidige og faste, hvor palestinerne må gjennom. Et av dem heter Qalandia, og ligger strategisk plassert mellom Jerusalem og Ramallah. Her kontrolleres tillatelsene deres knyttet til bevegelse og ID-kortene deres. Alle trafikk ut av det israelske myndigheter mener er Vestbredden kontrolleres nøye, om tillatelsen din gikk ut i går kan du ofte glemme å reise. En av de som ikke har tillatelse til å reise til Jerusalem er han som videreleier ut til meg, palestineren Rabie. Israelske myndigheter har begrenset hans bevegelsesfrihet fordi han var så uheldig å være født i en palestinsk flyktningeleir. Israelske myndigheter nekter ham å komme hjem til det som en gang var hans forfedres og formødres hjem.

Utviklingen er skremmende, israelske myndigheter endrer geografien på Vestbredden hver eneste dag. Gjennom sjekkpunktene, muren, og nye bosetninger, noen av dem har fått status som byer med eksklusive veier kun for israelere. Her om dagen dro jeg til Budrus, en landsby som kan sees her, på Google maps, for å gjøre intervju med en koordinator for motstanden mot muren i landsbyen. Transporten var en av Ramallahs mange servicetaxier, gule minibusser som finnes over hele byen. Da vi hadde kjørt en stund i det kuperte landskapet så vi ganske fine hus ligge på andre siden av dalen. Bosetternes hus er ganske lette å få øye på i landskapet, på grunn av den store forskjellen i standard fra palestinske hus. Fra bosetningen gikk en vei med høye gjerder på begge sider, en bosettervei. Bare ved å se på veien var det åpenbart at veikvaliteten var mye bedre enn den vi allerede kjørte på. Nede i dalen møttes vår vei og en vei som kun førte til bosetterveien. Toppen av absurditet var at trafikken ble forsinket fordi det ble lagt asfalt på sistnevnte vei.

Budrus er en liten landsby som ligger helt opptil muren, med drøye 1000 innbyggere. Noen vil kanskje mene det er et gjerde som kan sees på bildene til høyre på bloggen her, det er forsovet riktig. Men da mister man poenget, for resultatet blir uansett det samme. Nemlig at palestinere mister dyrkbar jord, at palestinske søsken må reise flere timer til nærmeste port i muren for å kunne besøke hverandre eller Al Quds universitets bygninger som havner på "israelsk" side av muren fordi muren går rett gjennom campus. Budrus sitt eksempel er et av de drøyeste. Her var det store deler av landsbyens gravplass som var utsatt, på grunn av muren. I tillegg sto mange av oliventrærne klare for hugg. Oliventrær er en viktig inntektskilde for palestinske bønder. Det var uaktuelt for Budrusbefolkningen å sitte å se på en slik voldtekt av sitt eget land. Da bulldozerne satte igang byggingen i november 2003 klarte innbyggerne etterhvert å bygge en sterk motstandsbevegelse, først blant landsbyens egne innbyggere. Etterhvert ble palestinsk og internasjonal media interessert i denne landsbyen der innbyggerne la seg foran israelske bulldozere. Dermed fikk landsbyen også tilreisende aktivister blant andre palestinere og internasjonale som ønsket å vise sin solidaritet. I februar 2004, etter 55 demonstrasjoner og ofte et oppmøte på 99% av et innbyggertall på 1300, fikk aktivistene den gledelige beskjeden om at muren ville bli flyttet nærmere den grønne linjen, grensen FN har vedtatt er grensen mellom Vestbredden og Israel. De reddet dermed gravplassen sin, og fikk tilbake 10 000 kvadratmeter av den dyrkbare jorda, plantet med oliventrær. Intervjuobjektet mitt i Budrus kan ha veldig rett når han sier at "I tell you, that the general feeling in the Palestinian people under occupation is that they must resist."

"Marhaba, smell the jasmine and taste the olives. JAWWAL welcomes you to Palestine."

Da jeg fikk velkomstmeldingen fra den palestinske mobiloperatøren JAWWAL rett etter landing på Ben Gurion airport søndag morgen før kl 05 var det ingen tvil om hva som måtte bli emnet på dette første Palestinabrevet. Tanken er at brevet skal bidra med litt oppdatering om hva jeg driver med her nede, både faglig og sånn ellers.

Først, at jeg får en slik velkomstmelding på den israelske flyplassen må sies å være en liten solskinnshistorie. Man skulle tro de israelske selskapene hadde kastet seg over en, men neida. Ikke en eneste melding fra de israelske selskapene.

På flyplassen kom jeg meg helskinnet gjennom sikkerhetskontrollen overraskende lett. Jeg tror mye av årsaken henger sammen med at jeg hadde med et godt formulert brev fra universitetet. Hendig nok nevner brevet verken "mur", "politikk" eller "motstand", men forteller at jeg skal undersøke familierelasjoner blant palestinere. I tillegg sier brevet at jeg skal bo i Jerusalem, en by som israelske myndigheter uansett ikke har tenkt å gi en kvaderatcentimeter av til palestinerne (og at jeg dermed ikke blir sett på som noen sikkerhetsrisiko, i motsetning til å bo i Ramallah, hvor jeg har fritt leide til å snakke med farlige palestinere...). Jeg ble stilt noen få spørsmål om hensikten med mitt opphold rett etter at jeg gikk av flyet, i passkontrollen og rett etterpå. Alle gangene fikk brevet fortgang i prosessen. Ikke det at de brydde seg om hva jeg liksom skulle drive med, men det ble hvertfall ikke noe avhør.

Det mest interessante ved å kjøre fra flyplassen og til Jerusalem var at vi aldri så noen uttrykk for okkupasjonen, man kan altså reise inn til Jerusalem fra flyplassen uten å få med seg at det faktisk foregår en folkerettsstridig okkupasjon. Muren ligger langt inne på palestinsk land omtrent overalt, men likevel skjules den på "israelsk" side ved å bygge opp åser, blomsterbedd, og andre trivelige ting. Veiskiltene til bosetningene er akkurat like som veiskiltene til f.eks. Jerusalem. Palestinerne mures mer og mer inne med høye murer, der oppfatningen hos Israel er at Fatah og Hamas kan slåss seg imellom. Tidligere gikk israelske soldater i gatene, et klart uttrykk for okkupasjonen som det var enkelt å bli oppmuntret til motstand av. I dag har palestinske sikkerhetsstyrker fått den samme oppgaven med å kue opposisjonelle krefter, dvs. alle som ikke godtar Fatah sitt korrupte maktmonopol. Samtidig kan det israelske militæret bevege seg ut og inn av de palestinske områdene som de ønsker, gjerne under unntakstilstand, også kalt nattlige raid.

I Jerusalem fikk jeg sitte på til Øst-Jerusalem av flyplassshuttleminibussen. Byen skulle ifølge FN deles, østsiden skulle være palestinsk. Likevel så vi senest i sommer et utrolig grellt overgrep der palestinere bosatt i Øst-Jerusalem ble satt på gaten, og måtte bosette seg på gaten rett utenfor sitt hjem. Daglig så de at nyinnflyttede israelske bosettere brukte deres egne hus. Øst-Jerusalem skal etnisk renses for palestinere, det er allerede bygd bosetninger øst for Øst-Jerusalem. Heldigvis merket jeg fort fortsatt at jeg var i Øst-Jerusalem. De små guttene som var på vei til skolen hadde ikke kippah, og det var med en gang en større gjestfrihet. Mer om den palestinske gjestfriheten litt senere. Herfra fikk jeg en liten minibuss til Ramallah. Da var da jeg merket mangfoldet i denne byen. Sammen med unge jenter med og uten hijab, unge gutter, familier med bagasje, kom en nonne på minibussen nesten sist. Hun skulle antaglig til et av de mange palestinske kristnes tilholdssteder. Her startet også symbolene på at det foregår en okkupasjon. Midt på langs med veien mellom Jerusalem og Qalandia sjekkpunkt (der en reiser inn til Ramallah) troner muren. En ni meter høy betongvegg på den ene siden av veien følger deg hele veien. Det gikk heldigvis greit å reise gjennom sjekkpunktet.

Vel inne i Ramallah var det en liten utfordring å få tak i husverten min. Men da blomstret den palestinske gjestfriheten. Jeg var litt desperat på utkikk etter noe å spise og kaffe etter en kort natt sittende i et fly. Jeg gikk inn i en butikk for å spørre om en kafé i nærheten. Engelsken var det så som så med, men han guidet meg opp til et lite hotell, hvor de hadde kaffe. Siden jeg gjerne skulle hatt mat også skulle jeg til å gå. Da var det at eieren av hotellet sa at jeg gjerne måtte sette igjen den gigantiske kofferten min mens jeg gikk for å spise. Han overbeviste meg om at han mente alvor, at jeg kunne komme tilbake når jeg ville og at det selvsagt ikke lå noen forpliktelse om å bo på hotellet. I tillegg fikk jeg låne lobbyens PC for å sende husverten en påminnelse om at det hadde vært fint om han tok kontakt med en sliten Blomfeldt jr. Da jeg skulle gå slo hotelleiern til med dagens oneliner: "It's the palestinian hospitability which makes us give the land to the israelis". Ingen skal anklage palestinerne for å dukke unna den hoverende ironien (til info: mange som støtter Israel mener palestinerne også har mye å ofre i forhandlingene, og mange palestinere mener Fatah ofrer altfor mye).

Jeg endte opp på Stones café, etter en rådyr taxitur. You fooled me once, but what if I see you again? Etterhvert var det faktisk hun jeg er så utrolig glad i som fikk tak i husverten, han våkna av at hun ringte. Ragnhild kunne fortelle at nå var det bare å ringe ham. :) Jeg klagde også litt til husverten (Rabie) på den dyre taxituren og sa jeg hadde fått sjåførens nummer. Rabie sa han gjerne skulle ringt opp sjåføren til en adresse og latt sjåføren vente. Lenge. Uten å komme. Husverten hadde gjennvunnet min tillitt.

Det viste seg også at flere av de som bor på de 4 rommene som er i leiligheten jobber/driver med litt av det samme som meg. Blant annet møtte en av dem en leder for motstanden mot muren tidligere i dag, og samboern hadde skrevet masteroppgave om den sivile motstanden mot okkupasjonen! Dette lover bra, tydelig at det er flere kontakter å benytte seg av her om jeg er lur!

Nå har jeg vært å kjøpt litt mat, og litt å drikke. Blant annet en slags farris med mangosmak, gode greier. Men den er produsert i en israelsk industrisone, der mange palestinere skaffer seg jobb mot lave lønninger, utenfor Badr. Badr er en av landsbyene som rammes av muren og tar palestinsk jord fra bøndene. Hadde bare palestinerne kunnet produsere slikt selv, så de kunne boikottet israelske varer de og.