Motstand mot muren og tur rundt i byen der jeg bor

Denne gangen har jeg vært i landsbyen Bil'in, og sett på en demonstrasjon mot muren. Jeg deltok ikke i demonstrasjonen, det er en risikosport og det kunne i tillegg hatt kjipe følger for feltarbeidet mitt. Bil'in ligger 20 kilometer fra Ramallah, 60 % av landbruksjorda til bøndene i landsbyen er blitt utilgjengelig fordi jorda ligger på "israelsk" side etter at muren er ferdigbygd. I området rundt landsbyen er muren bygd inne på palestinsk side og 3-4 km inne unna den grønne linjen, FNs grense for en framtidig palestinsk stat. Derfor startet innbyggerne ukentlige fredagsdemonstrasjoner i 2005, og har holdt på siden. Etter at fredagsbønnen er over samles lokalbefolkningen og israelske og internasjonale fredsaktivister og går mot muren. Her blir det ofte konfrontasjoner med det israelske militæret, men aktivistene bærer aldri våpen. En av de jeg snakket med i Bil'in fortalte at innbyggerne vil fortsette sine demonstrasjoner fram til muren blir revet. Det gjør sterkt inntrykk å snakke med mennesker som har mistet livsgrunnlaget sitt fordi noen plutselig bygger en mur og bosetter sine egne innbyggere på denne jorda. Det er vanskelig å finne paralleller til den norske virkeligheten. Flere andre landsbyer som har mistet land på grunn av muren arrangerer også demonstrasjoner. Likevel får ikke denne typen palestinsk motstand mot okkupasjonen mye oppmerksomhet i media. Det at palestinske bønder mister sin landbruksjord, at folks hjem blir revet til fordel for en "sikkerhetsmur"; beklager, det er for hverdagslig til å nå sensasjonspregede overskrifter i avisene. Jeg møtte også to unge gutter i Bil'in, som bildene viser. Disse gutta betaler i dag en stor pris for at israelske bosettere skal få bosette seg på den jorda som deres mødre og fedre høstet oliventrær fra tidligere. Siden jeg ønsker å blogge om det jeg ser, er det vanskelig å ikke kommentere den støtten som jeg etterhvert har sett at Saddam Hussein har blant endel palestinere, noe bildet av ham på steinmonumentet viser. Jeg har snakket med min palestinske medboer om dette, og han mener at støtten kommer av hvordan Saddam sto opp mot USA og at han støttet den palestinske saken. Likevel, det er mange statsledere i Midtøsten som har støttet, og fortsatt støtter den palestinske saken på feil grunnlag. De snakker gjerne varmt om den palestinske motstandskampen mot den israelske fienden, men virkeligheten er ganske annen. Palestinske flyktninger i disse landene har få rettigheter, og flere av statene holder seg godt inne med Israel og USA også. Støtten til Saddam dreier seg om helt andre ting enn det vestlige medier har lagt vekt på. Endel av de inntrykkene man sitter igjen med etter å ha besøkt et annet folk i en annen nasjon kan ikke nødvendigvis tolkes med det utgangspunktet vi selv har for å forstå verden. Det tjener vi hvertfall ikke på selv.

Et symbol på hvordan den palestinske befolkningen faller mellom to stoler er Goldstone-rapporten om Israels krig mot Gaza. Jeg går ut i fra at nyheten om at det palestinske lederskapet selv avviste funnene i rapporten også har nådd Norge. Nettstedet Electronic Intifada har publisert en artikkel som kan fortelle at mobilnettselskapet Wataniya ser for seg å bli den andre tilbyderen av mobilnett for palestinere. Dette kan gå i orden om palestinerne ikke forfølger Goldstone-rapporten. I dag blokkerer israelske myndigheter nettet til Wataniya, men det sies at blokaden kan oppheves om det palestinske lederskapet ikke går videre med rapporten. Samtidig er selskapet finansiert av Kuwaitiske og Qatariske businessmenn, folk som er gode venner av den palestinske presidenten Mahmoud Abbas. En artikkel i den israelske avisa Haaretz hevder at PA gikk langt i å foreslå at det israelske militæret skulle øke presset på Hamas under Gazakrigen, altså øke antallet angrep mot Gaza og dermed utsette sivilbefolkningen for enda større lidelser. Skjelettene som kan ramle ut av skapet om det gås videre med rapporten er mange. I skrivende stund virker det som noen i det palestinske lederskapet vil gå videre med rapporten likevel, ifølge Al Jazeera.

Jeg har også besøkt Ramallah museum i det siste. Museet har samlinger som kan dateres tilbake til den bysantiske perioden, som startet rundt det 4. århundret. Det er imponerende, tatt i betraktning at israelske styrker erobret Ramallah i 2002 under den andre intifadaen, og mange institusjoner ble utsatt for plyndring, ifølge Wikipedia. Bygningen museet ligger i er fra den ottomanske perioden, Palestina lå under ottomansk styre fra 1516-1917, og er dermed en viktig arkitektonisk periode i Palestina. Bygningen kan sees på bildene. Dagen ga også anledning til å se seg rundt i Ramallah, noe som kan sees på gatebildene. Vi nordmenn har alle en mening om grafitti og tagging, blant palestinere er dette ofte en måte å kommunisere på, et direkte politisk budskap fra et parti eller for å si sin mening om palestinsk motstandskamp generelt. I tillegg er nøkkelen enorm symbolbetydning blant palestinere. I 1948 ble staten Israel opprettet, dette betydde også at 300 000-350 000 palestinere mistet sine hjem i det som i dag er Israel, mange fordrevet av regelrette israelske terrorgrupper. Israelere feirer denne dagen hvert år i mai, palestinere kaller det derimot Nakba, arabisk for katastrofen. Her får nøkkelen betydning, fordi mange av de palestinerne som ble fordrevet fra sine hjem, og deres etterkommere som i dag er flyktninger, har fortsatt nøkkelen til sitt hjem i dagens Israel. Dette viser en tro på at det vil være mulig å komme tilbake en dag i framtiden, de har fortsatt nøkkelen og kan dermed åpne døren til sitt egentlige hjem. I dag bor disse menneskene på Vestbredden i det som fortsatt kalles flyktningeleire, og i andre land i verden. FN anerkjenner deres rett til å vende hjem, likevel var dette et spørsmål som lagt på is i forbindelse med Oslo-avtalen i 1993 fordi partene har en så ulik forståelse av virkeligheten rundt dette spørsmålet. Israel nekter å godkjenne en slik hjemvending, og mener palestinerne dro frivillig. Istedenfor å diskutere de vanskelige spørsmålene, så som flyktningene og Jerusalems status for eksempel, er dette spørsmål som alltid har blitt utsatt i fredsforhandlingene, fra de første forhandlingene til det nye "veikartet for fred". For eksempel er min palestinske samboer her i leiligheten er født og oppvokst i Qalandia flyktningeleir, leiren som ligger inntil grenseovergangen mellom Ramallah og Jerusalem. Familien hans er fra en landsby vest for Jerusalem. Han har ingen mulighet til å reise gjennom Qalandia og tilbake til sin families landsby. Dette er virkeligheten for mange palestinere, flyktningeleirene ligger spredt ut over Vestbredden, og ser nå ut som byer fordi folk har ventet så lenge på å få komme tilbake til hjemmene som en gang var deres.

Jeg besøkte også Yasser Arafats gravmonument i Ramallah, som det kan sees på bildene. Monumentet er selvsagt altfor stort, men det har sin betydning. Arafat betydde enormt mye for mange palestinere, det at han aldri bøyde ryggen i forhandlingene mot en okkupant inspirerte mange palestinere. Han firte aldri på kravene rundt flyktningenes rett til å vende tilbake eller Jerusalems status. Samtidig sies det at han hadde et stort behov for å kontrollere den palestinske motstandskampen og de partiene som kjemper kampen. I dag gir dette seg utslag i at Palestinske myndigheter på Vestbredden, det vil si Fatah, undertrykker alternativer som utfordrer deres egen versjon av motstandskampen. I Ramallah er det for eksempel ikke lov å uttrykke støtte til Hamas. Derfor har monumentet en ekstra betydning, gjennom å sende et signal om hvem som fortsatt bestemmer, og også en siste ære fra de som støttet Arafat i tykt og i tynt. En av de vaktene som sees på bildene stående bak Arafats grav spurte meg om jeg hadde "hatt noen problemer her i Ramallah". Jeg tror det er et stort behov fra det palestinske lederskapet for å holde orden, for å vise at palestinerne kan styre seg selv. Mitt inntrykk er at de ønsker å dempe alle alternative motstandsstemmer foruten Fatah sin, og at de mener det må gjøres før Israel gir flere innrømmelser i fredsforhandlingene.